NÆRINGSØKONOMISK INSTITUTT

THE INSTITUTE OF INDUSTRIAL ECONOMICS

THE OSLO SCHOOL OF ECONOMICS - OSE

ISSN 0802-2364 - tlf/fax 22 37 65 84 - Oslo - e-mail indeco@online.no

SAMMENDRAGSRAPPORT

FATTIGDOMSPROBLEMET

FORKLART SÅ ALLE FORSTÅR DET

Det har i den senere tid vært en del diskusjon om fattigdomsproblemet i Norge, og hvordan en skal kvitte seg med dette, noe det nå ser ut til å være prinsipiell tverrpolitisk enighet om. Prinsipiell enighet kan imidlertid gi ulige praktiske forslag, i hvertfall i begynnelsen av debatten, og i starten av diskusjonen vil det erfaringsvis også være en del rene misforståelser ute og går.

NØI vil for det første bidra til å klare opp i noen utbredte misforståelser, dernest gi noen konstruktive innspill i debatten, med et innslag av humor.

OECD og EU har en relativ fattigdomsgrense som prinsipielt er definert som 50% av median-inntekten. Den kan vi også holde oss til i Norge mener NØI. Å definere det snevrere vil bare gjøre et av verdens rikeste land til latter i FN, EU og OECD, og det bør vi dermed ikke! Regjeringens "fuskeforslag" kan ikke godtas!

Videre, Trygve Hegnar i Finansavisen 09.11.2001, og mange med ham, tar utgangspunkt i gjennomsnitts-inntekten i stedet, og det er jo hyggelig for de fattige, for i et pyramideaktig inntektshierarki som det norske, så vil gjennomsnittsinntekten alltid ligge vesentlig over medianinntekten. Medianinntekten er definert slik at 50% av innbyggerne har mindre inntekt enn den, og 50% mer en den. Gjennomsnitts-inntekten er derimot hele kaken delt på innbyggertallet. Når inntektspyramiden har en topptung tendens som i Norge, blir medianen et mindre tall enn gjennomsnittsinntekten.

For å illustrere forskjellen mellom median-inntekten, som også kalles midt-inntekten, og gjennomsnitts-inntekten, skal vi se på et enkelt regne-eksempel, fra Andeby: Donald er arbeidsledig og har 90 000 kr i året. Dolly er sekretær og tjener 200 000, mens Fetter Anton er heldig og tjener 300 000 på lotteri uten å jobbe. Onkel Skrue tjener 1 milliard, dvs. 1 000 000 000 kr.

Medianen eller midtinntekten settes da til 250 000 kr. Halvparten (50%) med lavest inntekt, dvs. Donald og Dolly, tjener under 250 000. Den andre halvparten, Anton og Skrue, tjener over 250 000.

Gjennomsnitts-inntekten blir hele kaken, dvs. 1 milliard + 300 000 + 200 000 + 90 000 = 1 000 590 000 kr, delt på 4 personer, som blir det svimlende beløpet 250 147 500 kr, dvs. omtrent 250 millioner kr pr hode. Gjennomsnitts-inntekten er altså over 1000 ganger større enn midt- eller median-inntekten.

50% av gjennomsnitts-inntekten er ca 125 millioner kr, og etter denne relative "fattigdomsgrensen" er dermed både Anton, Donald og Dolly fattige. Bare Skrue er rik. Skal man løse "fattigdomsproblemet" kan Skrue skattlegges med ca 3x125 millioner = 375 millioner, dvs. ca 37,5%, som egentlig ikke er så mye, og Donald, Dolly og Anton får et tilskudd på ca 125 millioner hver. Skrue sitter da igjen med ca 625 millioner kr, mer enn nok, og Andeby ville vært et mye bedre sted å leve.

Settes fattigdomsgrensen som 50% av median-inntekten får vi halvparten av 250 000 kr, dvs. 125 000 kr. Da blir bare Donald å regne som fattig, med sine 90 000, og det skal 35 001 kr til i overføringer for at han skal heves opp av fattigdommen. Dette kan tas fra Dolly, men da kommer hun klart nærmere fattigdomsgrensen. Anton har bare spilleinntekter og kan ikke beskattes, så det blir Skrue som må punge ut. 35 001 kr utgjør imidlertid bare ca 0,0035001 % i skatt, så det vil relativt sett nesten ikke koste Skrue noen ting. Andeby blir også i dette tilfellet et bedre sted å leve, men ikke så egalitært at det gjør noe. En kan imidlertid si at det rene fattigdomsproblemet på sett og vis blir løst.

Nå er ikke inntektspyramiden i Norge så topptung som i Andeby, men den har likevel en liten tendens til topptunghet*. Poenget gjelder dermed også for Norge, men ikke i samme grad.

Hegnar nevner halvparten av en gjennomsnitts-inntekt på 284.000, dvs. en fattigdomsgrense på 142.000 kr. Halvparten av medianinntekten i 1999 var imidlertid så lav som mellom 74 000 og 96 000 for enslige, avhengig av hvilket inntektsbegrep man benytter.

96 000 x 2 gir en median-inntekt på 192 000 kr. Halvparten av befolkningen tjente altså mindre enn 192 000 kr i året. Vi pleier å briske oss med gjennomsnitts-inntekten i internasjonale sammenligninger o.l., men sannheten er at over halvparten av inntektsmottakerne blir avspist med under 200 000 kr i året. Norge er ikke så økonomisk egalitært som mange synes å tro. Det kan derfor være en idé å se på behovet for inntekts-utjevning mer generelt, ikke bare den rene fattigdoms-problematikken. Men den diskusjonen kan vi ta en annen gang.

Minstepensjonen for enslige var i 1999 på ca 83-84 000 kr, dvs. klart under øvre del av fattigdomsgrensen målt med 50% av median-inntekten, altså 96 000 kr. Beløpet ligger imidlertid litt over den nederste fattigdomsgrensen på 74 000 kr, som er målt med et annet, og mer knepent, inntektsbegrep. Forøvrig er disse tallene, med kilde fra SSB, høyst usikre, både hva inntektsindikator og data angår.

Det finnes ca 55 forskjellige internasjonale inntektsindikatorer på området. Det man er ute etter er det en kan forbruke av inntekt, ikke bare forbruket, og et anslag på dette må nødvendigvis til en viss grad være skjønnsmessig. En gnier som ikke bruker "fem øre ekstra" på seg selv, er ikke fattig, selv om forbruket er lavt. En student som lever godt og har et rimelig høyt forbruk, er ikke å regne som fattig, selv om hovedfinansieringen er lån.

Videre, det er visse stordrifts-fordeler ved å leve i bofellesskap, slik at bl.a familiemedlemmer har en en noe lavere fattigdomsgrense enn enslige. Bl.a husleien blir jo den samme, uansett hvor mange som bor i en gitt leilighet. Matutgiftene derimot, vokser tilnærmet proporsjonalt med antall voksne og ungdom i husholdningen. Mange fattige er imidlertid enslige, så diskusjonen kan i første omgang dreie seg om disse. Anslaget på "stordriftsfordeler" som må trekkes fra, kan man ta siden.

En annen misforståelse, som også er utbredt, og som bl.a. Kjersti Ericsson i Klassekampen 09.11.2001 bidrar til, er "at med et relativt fattigdomsmål - et som knytter definisjonen av fattigdom til hva vi andre har å rutte med... så vil det alltid finnes fattige, så lenge vi ikke innfører lik inntekt for alle". Dette er det rene tøv. Alle i Norge kan godt ha en inntekt som er høyere enn 50% av medianinntekten.

Dette er overhodet ikke noe problem! Spørsmålet er bare hvem som skal få mindre, når de fattige skal få mer! NØI mener Hegnar og de andre rikeste må betale mest. Dernest øvre middelklasse. Andre behøver ikke betale noe som helst av overføringen. Hva dette vil koste, hvem som skal betale, og hvordan det skal betales, kan staten betale ECON, SSB, NØI, etc. for å regne ut. Kanskje det er best med et fellesprosjekt. Dette er det ikke så vanskelig å si noe fornuftig om. En må ikke komme inn i en diskusjon hvor en ikke ser skogen for bare trær, og går seg vill i ulike definisjoner, tvil og forbehold på alle måter! Nå må fattigdomsproblemet løses!

Et annet argument er at man alt har støtteordninger som gir opptil 19 000 pr måned, jevnfør Hegnar. 12 x 19 000 gir 228 000 pr år. Dette beløpet gjelder imidlertid for familier, og langt fra for enslige, hvor beløpene er atskillig mindre. Dette beløpet er dermed ikke relevant for enslige, som debatten i første omgang bør dreie seg om.

Et tredje argument er at man ved å øke uføre- og andre pensjoner, trygd og sosialhjelp, lett kan komme opp mot minimal-lønnene i arbeidslivet. Dette er imidlertid et irrelevant argument. En del av løsningen på fattigdomsproblemet må i så fall være også å heve minimal-lønningene. Enkelte yrker, som f.eks å sitte i kassen på Rimi o.l., er i dag uforsvarlig dårlig lønnet. Løsningen på dette kan være en sterkere lavtlønnsprofil i inntektsoppgjørene, og eventuelt innføring av lovlig minstelønn i ulike bransjer. I et rikt land som Norge bør denne i så fall settes relativt høyt. Dette er NØIs forslag.

Dette kan kombineres med Venstres forslag om borgerlønn på 100 000 kr, i forhold til dagens nasjonalinntekt, som vel skal gjelde for enslige. Minstelønnen må da ligge godt over dette. Det skal nemlig lønne seg å jobbe i Norge, men da må det også bli slutt på relative slavekontrakter som preger enkelte lavtlønns-bransjer. En kan ikke vente seg en motivert arbeidskraft som avspises med tilnærmelsesvis fattig-lønn. Lovlig minstelønn bør dermed være over f.eks 150 000 kr pr år. At den økonomiske øvrigheten i Norge skal være så gjerrige at de ikke unner arbeidsfolk 150 000 kr i året i inntekt, mener NØI er etisk uforsvarlig.

Hva slags typer som nå sitter i statsrådet, som avspiser de fattigste - de mange "Donaldene",  med ca 250 millioner i økning på deling, og samtidig gir ca 1200 millioner i skattelette til aksjespekulantene - Norges "onkel Skruer", av felleskassa, vil ikke NØI engang si hva vi mener om. Det blir relativt mindre fellesgoder, og regningen for tilskuddet til de fattige og skattelette til de rike betales av "Dollyene", som ikke får merkbar skattelette, og har relativt stor nytte av fellesgoder.

At prestene også får 14 millioner ekstra til nye stillinger under Bondeviks prestevelde, er det vel ingen som undres over. Moralen, eller mangel på sådan, er tydeligvis "You get pie in the sky when you die". NØI holder med Donald og Dolly. Ingen seriøse samfunnsøkonomer kan sitte stille å se på en utvikling mot økonomisk og eventuelt annet plutarki, det uopplyste penge- og rikmannsvelde, som Ragnar Frisch advarte så sterkt mot, uten å protestere. Nytten av en krone ekstra i inntekt avtar tendensielt med inntektens høyde. Da blir det mest nytte av kronene om man deler litt på herligheten.

*) Topptung inntektspyramide er et noe relativt begrep. Etter visse kriterier har Norge kun en relativt svak tendens til topptunghet i inntektspyramiden, som da altså betraktes som signifikant flat, spesielt i internasjonalt perspektiv. På en skala fra 0 prosent til 100 prosent topptunghet målt med Gini-indeksen har Norge ligget på rundt 25 prosent med mindre variasjoner. Dette er et relativt lavt tall både i internasjonalt perspektiv og i forhold til en foreslått grense nedad på 35 prosent for signifikant topptung inntektspyramide. Grensen på 35 prosent er bare en tommelfingerregel, ingen absolutt grense, og dette kriteriet kan saktens diskuteres. Gini-indeksen er 0 prosent når alle har eksakt lik inntekt og 100 prosent når en person har all inntekt og altså alle de andre har null i inntekt. Med inntekt i tilknytning til fattigdomsspørsmålet menes altså det man kan forbruke av inntekt. Det er hevdet at relevant Gini-indeks for Norge har beveget seg litt nedover i de senere årene, men fattigdomsproblemet er langt fra løst. Fattigdomsproblemet kan rimeligvis løses her til lands ved en omfordeling uten at det samlede skattetrykket regnet i gjennomsnitt per innbygger økes.

© NØI - INDECO - ISSN 0802-2364 - OSLO - 11.11.2001 - OPPDATERT - ALL RIGHTS RESERVED

Tilbake til hjemmesiden - Back to homepage