NÆRINGSØKONOMISK
INSTITUTT
THE
INSTITUTE OF INDUSTRIAL ECONOMICS
ISSN 0802-2364 - ISBN 82-90748-12-4
- tlf/fax 22 37 65 84 - Oslo - URL: http://www.indeco.no
Hovedproblemstillingen i denne rapporten er å sammenligne og analysere de offentlige sektorene i Sveits og Norge, spesielt kommunene. Mer presist dreier det seg om en konsis komparativ scenarioanalyse av de to systemene. Hensikten er å få belyst noen strukturelle hovedtrekk, som vanligvis ikke endrer seg så meget over tid, og representerer modeller og systemtyper av bred samfunnsfaglig interesse.
Det karakteristiske ved det sveitsiske scenariet er i korte trekk følgende: Sveits består av en konføderasjon av 26 relativt autonome medlemsland, kantoner og halvkantoner. Disse har en viss likhet både med primær- og fylkeskommuner i Norge. I hovedsak kan de sammenlignes med primærkommuner hva areal angår, og med fylkeskommuner med hensyn til folketall. Det er imidlertid bare ett kantonalt nivå. Republikken Sveits, offisielt kalt "Confederatio Helvetica - CH", er med andre ord et relativt desentralisert forbund av selvstendige kommuneland.
Kantonene har forvaltet omtrent 40 prosent av de offentlige budsjettene. Utenom det kantonale nivået er det bygd ut et nærdemokrati på grende- og bydelsnivå, som savner sidestykke her til lands. På dette nivået er det etablert ca 3000 gemeinde, hovedsakelig "minikommuner" etter norsk målestokk, som tar seg av offentlige saker i nærmiljøet. Disse har forvaltet ca 1/3 av de offentlige budsjettene. Kommunesektoren inklusive kantonene har tilsammen hatt en budsjettandel på bortimot 3/4, mens resten forvaltes konføderalt.
Sysselsettingen i offentlig, sosial og privat tjenesteyting utgjorde i 1990 henholdsvis omtrent 173 og 116 sysselsatte pr 1000 innbyggere i Norge og Sveits. Gjennomsnittlig forventet levealder var litt lengre i Sveits enn i Norge.
Det lokale selvstyret, inklusive det kantonale, er vesentlig større i Sveits enn i Norge. Den lokale autonomien står generelt meget sterkt, og organisasjonsformer, lovverk og skattesystem kan variere fra sted til sted. Mens kommunene i Norge har et visst selvstyre, men likevel i stor grad kan betraktes som statsfilialer, er det motsatte tilfelle i Sveits. Dette kommer av en vidtgående føderalisme. Likevel må kantonene i noen grad innrette seg etter konføderasjonens generelle lover og konstitusjonen.
Dersom en kan samle 100 000 underskrifter til et forslag om endring i konstitusjonen (folkeinitiativ), så kan en forlange folkeavstemning over forslaget. Ulike former for folkeavstemninger er en del av den løpende demokratiske prosessen såvel i nærmiljøet, som på kantonalt og konføderalt plan. Konstitusjonelle og andre lovendringer besluttes relativt ofte av folket selv ved folkeavstemning og direkte demokrati. I tillegg er det folkevalgte råd, indirekte demokrati, slik at systemet gjerne kalles semidirekte demokrati.
Hovedtendensen *) i forskjellene mellom det sveitsiske scenario og det norske er belyst nedenfor.
- Nærmiljøenhet: Gemeinde, minikommune med semidirekte demokrati i Sveits; ikke selvstendig kommunalt organ i Norge.
- Større enhet: Kanton, selvstendig land med semidirekte demokrati i Sveits; primær- og fylkeskommuner med indirekte demokrati i Norge.
- Hele territoriet: Konføderasjon av kantoner med semidirekte demokrati i Sveits; parlamentarisk indirekte demokrati i Norge.
Den norske offentlige sektoren er antakelig både noe mer ressurskrevende og sentralistisk enn den sveitsiske. Dersom en i Norge ønsker mer desentralisering, direkte demokrati og mer kommunalt selvstyre i offentlig sektor, kan det rimeligvis være et og annet å lære av den sveitsiske føderalismen, i det en her har både teori og praksis å dra veksler på. Det kan også være en effektiviserings-gevinst ved en systemendring i denne retningen.
Skulle en ta i bruk en modell som ligner på den sveitsiske med "minikommuner" i nærmiljøet, ville det grovt sett bli ca 2000 slike kommuner, vurdert etter folketallet. Dette svarer i gjennomsnitt omtrent til en firedeling av de nåværende primærkommunene. Tar en også hensyn til arealet, vil antallet bli større. En middels norsk primærkommune utgjør arealmessig mer enn 50 tilsvarende sveitsiske gemeinde.
Det kunne vært interessant om det sveitsiske scenariet og lignende systemer hadde en større plass i den hjemlige debatten om offentlig sektor og kommunale systemer.
I denne forbindelse kan det nevnes at den sveitsiske føderalismen har hatt enkelte mangler. Føderalisme forutsetter ideelt sett like og relativt vidtgående velferdsmessige og demokratiske individuelle rettigheter for alle medlemmer, bl.a. sikring av mindretallets rettigheter mot flertallsdiktatur og garanti av alminnelige menneskerettigheter. Sveits har f.eks. vært sent ute med stemmerett for kvinner, og fremmedarbeidere har hatt få rettigheter. Det har også vært folkeavstemninger om slike spørsmål, både lokalt og konføderalt, som ikke alltid har gitt idealføderalistiske resultater.
En forutsetning for et føderalistisk offentlig system i Norge må være like individuelle rettigheter som nevnt over, for alle medborgere; det vil si spørsmål om kvinners stemmerett, fremmedarbeideres og andre minoriteters rettigheter, med videre, skal ikke være gjenstand for vilkårlige folkeavstemninger. Det skulle således ikke være grunn til å hefte seg ved denne formen for mangler ved den sveitsiske føderalismen, i en diskusjon om mer føderalistisk demokrati i norsk offentlig sektor.
*) Dette er som sagt hovedtendensen i forskjellene mellom Sveits og Norge. Også i Norge har det tradisjonelt vært folkeavstemninger både lokalt (f.eks. om språk i skolen og alkoholpolitikk) og enkelte ganger på landsbasis (rådgivende referendum om ulike saker). Etter folkeavstemningen om EU i 1994 har lokale folkeavstemninger tendensielt blitt noe mer vanlig. Bl.a. er det blitt lovfestet folkeavstemninger om by/landkommune status, og også andre typer er blitt mer hyppige.